Skrevet av HSIL Telegrambyrå, 2009-05-13

Sankthansaften er ikke før tirsdag 23.juni, men på Høybråten ble den feiret allerede tirsdag 12.mai. Høybr/Stovn tok i mot St. Hanshaugen denne kjølige vårkvelden for å lære dem hvordan vi feirer Sankthans på Høybråtensk.
Høybråten Memorial Stadion var fylt til randen av store og små. Nærmere livet til en arbeidsmaur på pliktoppdrag for dronning og maurtue kommer man ikke. Klubbeier Janus Olstad hadde åpnet den blå containeren for folket og var snill nok til å avse 1/8 del av den til kiosk. Leietaker av kiosken, Reza Bagherzadeh, bedre kjent som gründeren bak matvarekjeden 'Reza 1000 - Høybråten matvaresenter', klaget sin nød over arbeidsforholdene. "Jeg har ansatt to personer på heltid for å drive kiosken for meg. Det er bare så synd at det ikke er plass til begge to inne i kiosken samtidig. Det eneste jeg har plass til er en kaffetrakter, pluss han som betjener den. Hvis begge ansatte hadde vært inne i kiosken samtidig måtte jeg ha kastet ut kaffetrakteren, og da hadde jeg plutselig ikke hatt noe å selge.", sier den fortvilete innehaveren Reza Bagherzadeh i en kommentar til HSIL Telegrambyrå.

Klubbeier Janus Olstad var ikke nådig når HTB konfronterte han med kritikken fra Reza: "Det er meg likegyldig om det er plass til en, to eller ti for den saks skyld. Han inspiserte selv forretningsbygget før leiekontrakten ble underskrevet. Det er mer enn god nok plass i kiosken. Han får vurdere å ansette to tynne mennesker".

HTB velger ikke å ta part i konflikten, men nøyer seg meg å kommentere at kiosken stengte rett før pause i toppoppgjøret mellom HSIL og St.Hanshaugen. Supporter- og støttegruppen 'Grushaugen' måtte da ta til takke med en bit av nistepakken til lederen for HSIL Cheerleader Group, Unni Storsvien. På direkte spørsmål fra HTB angående den lite veloverveide stengetidspolitikken svarte Storsvien: "Kaffe meg her og kaffe meg der. Jeg får mer enn nok adrenalinkick av å se på HeadCoach Alan McGhee hoppe og sprette på sidelinjen i den trange treningsbuksen sin."

Som nevnt myldret det av liv på Høybråten Memorial Stadion. En liten stund gikk det til og med rykter om at Høybråten skoles musikkorps og Stig skoles musikkorps skulle varme opp publikum før kampen på en litt annerledes måte. En ny idrettsgren er nemlig i ferd med å etableres i de engere kretser. De to korpsene skulle stille seg på hver sin banehalvdel og spille musikk mot hverandre. Hver sure tone gir scoring til korpset på motsatt banehalvdel. Statistikk viser at det blir scoret ekstremt mange mål i disse kampene, men likevel viser den samme statistikken at kampene ofte blir uhyre lite publikumsvennlige. Jo mindre mål som scores, jo mer publikumsvennlige. Altså stikk i strid med det som ofte oppleves i en god gammel tradisjonsrik fotballkamp. HTB tipper at den nyetablerte idrettsgrenen aldri blir en olympisk idrettsgren.

Som nevnt opptil flere ganger allerede, mange mennesker var samlet på Høybråten Memorial Stadion. Dette skulle bli kvelden da Høybråtens utvalgte skulle vise de som valgte dem ut hvorfor akkurat de var utvalgt til å bli de utvalgte. Drømmen om flere tusen mennesker samlet på den fantastiske kunstgressmatten, oppvarmingstale til folket fra klubbeier Janus Odin Olstad og spenstige Cheerleadere skulle se ut til å bli virkelighet for de blaserte spillerne på nordøstkantens store stolthet, Høybr/Stovn. Dessverre forsvant drømmen som dugg i solen. I det kampen ble blåst i gang forsvant samtlige mennesker. Tilbake på Høybråten Memorial Stadion sto Unni Storsvien og et par andre medlemmer av 'Grushaugen'. "Ja, ja" tenkte vel de fleste. "Det er da i det minste varm kaffe i kiosken.". Ikke før tanken hadde lagt seg stengte kiosken i tillegg.

Men hva betyr vel mennesker, og hva i alle dager betyr vel varm kaffe? På banen sto elleve stolte HSIL haner, og på sidelinjen sto Unni Storsvien med nistepakken sin som hun glemte å spise til lunsj. Broderlig som hun, Janus, Jonas og Rasmus er, kastet hun ut smuler til folket. "Smuler er også brød", ropte hun ut i begeistring over sin kjærlighet til 'Grushaugen' og den trange treningsbuksen til Alan. Og med ett begynte hun å synge:

Melodi: Jon Blund
"Hvem er denne karen med treningsbukse på?
Han ligner litt på Elvis i grunn.
Det er ikke han, det er Alan Cameron.
Han trener både store og små."

Kampen ble på forhånd spådd til å bli en av årets høydare. Et toppoppgjør mellom to lag som hemningsløst kaster fornuft og forsvarspill på båten, gir full gass og stormer i angrep. De femten første minuttene så det derimot ut til at kun et lag stilte til start. Høybr/Stovn var knapt nok over på motstandernes banehalvdel de første femten minuttene. Sjokket over publikumsforfallet og svunnen lukt av nytraktet kaffe så ut til å prege HSIL nordøst mer enn oddsselskapene kanskje hadde beregnet. Allerede etter syv minutter sto spillerne på laget med shortsen til knes og tungen ut. Indianerritualet til Manager Tor Endre Andresen bør kanskje forbeholdes de som kan det, er HTBs kommentar til den saken. St.Hanshuagen gikk opp til 1-0, vel fortjent. På dette tidspunktet var det nok heller et spørsmål om hvor mange mål HSIL ville slippe inn, enn hvor mange ganger de ville komme seg over midtstreken. Men plutselig endret kampbildet seg drastisk. HeadCoach Alan dro treningsbuksen lenger opp enn de fleste av oss andre ville gjøre selv om vi ble truet til det. I samme øyeblikk som treningsbuksen nærmet seg det kritiske punkt, hørte vi plustelig ustyrlige skrik og så kroppsbevegelser vi ikke har sett fra et publikum siden Elvis velmaktsdager. Unni Storsvien rev seg i håret, skrek og forsvant med ett inn i en slags transe. Dette så ut til å vekke gnisten i de hormonelle ungguttene på Høybr/Stovn. De tok over mer og mer av banespillet. Etter spilte 20.minutter resulterte dette i straffespark og scoring av Nille Thuraichelvam. Seks minutter senere var Even Kringlen på plass med pannebrasken og sørget for en fortjent 2-1 ledelse etter en over- og kjempeskrudd corner av Jørgen Kosmo Kusina Til Bryni.

HTB har dykket i arkivet og funnet en gammel artikkel om målscorer Even Kringlen. Artikkelen ble skrevet allerede i 2002 etter et privat intervju med NTB. HTB vil gjerne hedre dagens redningsmann med å offentliggjøre noe av det som ble skrevet om han:

"Even har i flere år vært aktiv i privat organisasjonsarbeid. Som medlem av Høybråten Fortidsminneforening har han vært med på å legge grunnlaget for å bevare minnet om Bent Beilegaard. I sitt leire- og keramikkstudio har han laget en kopi av Karl-Heinz Beilegaard i naturtro størrelse. Statuen vil han være på egen rygg opp til Liastua. Handlingen vil fungere som en personlig sabbatshandling, men også som en symbolsk gest til alle pensjonister som legger turen innom Liastua Gjestehus."

Kampen endte til slutt 3-1 etter et fantastisk enmannsshow av Simen Isbreen. Han driblet elleve mann fra egen sekstenmeter og serverte ballen på fat til bråkmakeren Anders Skoglund, som enkelt kunne sette spikeren i kisten til St.Hanshaugen.

Det var altså tilløp til hysteri på 'Grushaugen' når Alan gjorde en taktisk vri og dro opp treningsbuksen. Dette så ut til å bli et vendepunkt for Høybråten guttene. HTB er spente på hva som kan komme til å skje når det blir varmere i været og Alan ikler seg fotballshortsen...